Psykisk helse i idretten: slik snakker du med utøveren

Du trenger ikke å være psykolog for å gjøre en forskjell. Ofte er det treneren, laglederen eller en forelder som først legger merke til at en utøver ikke er seg selv. Hvordan du møter det øyeblikket kan bety mer enn du tror.

Tegn du kan legge merke til

Psykisk uhelse viser seg sjelden som en tydelig kunngjøring. Oftere er det små endringer over tid: utøveren som har sluttet å smile på trening, som trekker seg unna laget, som plutselig presterer langt under sitt vanlige nivå, eller som virker uvanlig sliten eller irritabel. Ingen av disse betyr nødvendigvis at noe er galt – men de er verdt å legge merke til. Du skal ikke stille diagnose, bare se og bry deg.

Slik starter du samtalen

Mange er redde for å spørre, i tilfelle de «gjør det verre» eller ikke vet hva de skal si. Men et oppriktig spørsmål er sjelden feil. Velg et rolig tidspunkt og et sted der dere kan snakke i enerom, og prøv noe enkelt:

«Jeg har lagt merke til at du har virket litt nede i det siste. Hvordan har du det egentlig?»

Det viktigste er ikke å ha de rette ordene, men å være til stede og tåle svaret – også når det er vondt. Du skal ikke fikse noe. Du skal lytte.

Lytt mer enn du løser

Når noen åpner seg, er den vanligste refleksen å komme med råd eller løsninger. Forsøk å holde igjen. Det å bli lyttet til, uten å bli vurdert eller «ordnet», er ofte det som hjelper mest. Still åpne spørsmål, og la det være rom for stillhet.

Hva du bør unngå å si

Unngå å bagatellisere («det går sikkert over»), å sammenligne med andre («det finnes de som har det verre») eller å love at du ikke forteller det til noen hvis det er snakk om alvorlige ting. Vær ærlig på hva du kan og ikke kan love.

Trener eller forelder – ulik rolle

Som trener har du ansvar for miljøet og for å følge opp utøveren i idretten. Som forelder kjenner du barnet på tvers av arenaer og har det overordnede omsorgsansvaret. Begge kan være en trygg voksen, men ingen av dere skal være behandler.

Når og hvordan henvise videre

Din rolle er å bry deg og å være en bro. Hvis du er bekymret for noens helse, så hjelp utøveren videre til fastlege, helsesykepleier eller psykolog. Å si «jeg synes vi skal snakke med noen som kan dette bedre enn meg» er et tegn på omsorg, ikke på at du har feilet. Er det fare for liv og helse, ring 113 eller kontakt legevakt på 116 117.

Hva om utøveren ikke vil snakke?

Det er helt vanlig. Si at døren er åpen, og at du er der når hen er klar. Ofte kommer samtalen litt senere, og da har det betydd mye at du viste at du så det.

En kultur der det er lov å ha det vanskelig

Det aller viktigste skjer før den enkelte samtalen: en kultur der det er lov å si at man har det tøft, der hvile er like akseptert som hard innsats, og der mennesket alltid kommer foran prestasjonen. Den kulturen bygger vi sammen, litt etter litt.

Ønsker du eller klubben din å jobbe mer med dette – gjennom foredrag, workshop eller veiledning – les mer under Idrett eller ta kontakt. Vil du vite mer om hva idrettspsykologi er, kan du lese denne artikkelen.